| Chapter 17 |
1 |
En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik! -
|
2 |
La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er! -
|
3 |
Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker. -
|
4 |
Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier. -
|
5 |
Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke. -
|
6 |
Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord! -
|
7 |
Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere! -
|
8 |
Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge -
|
9 |
for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig! -
|
10 |
Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig. -
|
11 |
Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden. -
|
12 |
Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder. -
|
13 |
Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd, -
|
14 |
fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn. -
|
15 |
Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse. -
|