| Chapter 52 |
1 |
Våkn op, våkn op, iklæ dig din styrke, Sion! Klæ dig i ditt høitidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mere komme inn i dig. -
|
2 |
Ryst støvet av dig, stå op, ta sete, Jerusalem! Gjør dig løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter! -
|
3 |
For så sier Herren: For intet blev I solgt, og uten penger skal I bli gjenløst. -
|
4 |
Ja, så sier Herren, Israels Gud: I sin første tid drog mitt folk ned til Egypten for å bo der som fremmed, og siden undertrykte Assur det uten nogen rett. -
|
5 |
Og nu, hvad skal jeg gjøre her? sier Herren; for mitt folk er ført bort for intet, dets herskere brøler, sier Herren, og hele dagen igjennem blir mitt navn spottet. -
|
6 |
Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn; derfor skal det på den dag lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg! -
|
7 |
Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge! -
|
8 |
Hør! Dine vektere opløfter sin røst, de jubler alle sammen; for like for sine øine ser de at Herren vender tilbake til Sion. -
|
9 |
Bryt ut og juble alle sammen, Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem. -
|
10 |
Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øine, og alle jordens ender får se vår Guds frelse. -
|
11 |
Avsted, avsted! Dra ut derfra*! Rør ikke ved noget urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer Herrens kar! / <* fra Babel.> -
|
12 |
For I skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger; for Herren går foran eder, og Israels Gud slutter eders tog. -
|
13 |
Se, min tjener skal gå frem med visdom; han skal bli opløftet og ophøiet og være meget høi. -
|
14 |
Likesom mange blev forferdet over ham - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns - -
|
15 |
således skal han få mange folkeferd til å fare op*, for ham skal konger lukke sin munn; for det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de fornummet. / <* av forundring. MIK 7, 16. RMR 15, 21.> -
|